Landet

Har endelig landet etter Webdagene. Eller det har jeg sannsynligvis ikke, for klokka er 03.30 om natten og jeg er lys våken til tross for stort underskudd på søvn den siste uka. Men Webdagene er iallfall over og hodet mitt begynner å bli ferdig med å fordøye alle inntrykkene og tilbakemeldingene.

Jeg er altså ansvarlig for Webdagene, Norges viktigste webkonferanse. 3 dager, over 400 deltagere (ny deltagerrekord), nesten 40 foredragsholdere fra hele verden, 15 fine kolleger som staff. Det er et stort prosjekt og enormt mange ting som skal klaffe. Hjernen min har gått på høygir i nesten en mnd. nå og den siste uka har jeg knapt hatt et sekund fri. Det tar på. Men du så gøy det er!

Meg og konferansier Aslak Borgersrud på scenen under konferansefesten. Foto: Eirik Urke

Jeg er så utrolig heldig som får jobbe med det fagfeltet jeg liker aller best, nemlig web, og samtidig organisere og strukturere, fikse fester, lage nettsider og jobbe med de aller beste designerne og fagfolkene som også er mine kolleger. Men det aller aller beste er å oppleve den nydelige energien blant deltagerne. De er webentusiaster i ordets virkelige forstand.

Og det er slik at selv om evalueringen ikke er komplett enda så vet vi at årets Webdagene en suksess. Jeg sliter litt med å ta til meg alle lovordene, for underveis er jeg den som ser alt det som ikke fungerer. Men nå begynner  det å synke inn, jeg blir glad inni meg når jeg tenker på det og så stolt over det vi har laget. Hodet er fullt av ideer for neste Webdagene, for den jobben er selvsagt igang. Det tar nemlig et år den prosessen med å lage en slik konferanse. Og da er det ikke rart at det tar litt tid å lande når det er ferdig,

Jeg er samtidig full av ydmykhet. For vi lager en konferanse som koster en del, da skal vi også gi deltagerne virkelig valuta for pengene. Det krever, vi må levere og vi må fikse det som ikke funket.

Jeg ble veldig glad da jeg leste denne bloggposten etter konferansen. Hun peker på både det faglige innholdet og opplevelsen som helhet, akkurat det vi jobber så hardt for. Og jeg er så enig med foredragsholder Josh Clark, vi som jobber med web, vi har verdens kuleste jobb!

Og nå, nå må jeg prøve å sove. Lande enda litt mer.

Verdensmester i å endre treningsform

Det er meg det. Ikke fordi jeg liker så veldig godt å bytte hele tiden, mest fordi jeg må. I dag er en slik dag der «alle» jeg kjenner skal løpe langt i Oslo sentrum. Det skulle jeg gjerne gjort også, jeg liker å løpe. Men knærne mine sier stopp etter 4 km, da blir det liksom litt kjedelig.

For jeg er en av de som nesten alltid har en eller annen skade som påvirker treningen min. Det meste skjer i knærne som har senskader etter jeg fikk leddgikt i tenårene og fortsatt har en liten betennelse. Sannsyligvis stammer diverse tidvise ryggproblemer også fra perioder med feilbelastning pga. hovne knær osv.

Så alt henger litt sammen med alt og konklusjonen er at jeg må lytte til kroppen min ellers skjærer det seg. For det er ikke det at jeg ikke tåler smerter. Jeg kan godt løpe med smerter i knærne jeg, men det er ikke spesielt bra for kroppen min, løpestilen blir ikke akkurat riktig når man halter. Så når jeg har perioder med store kneproblemer, sykler jeg. Når jeg ikke kan trene styrke pga. en skade i ryggen, gjør jeg yoga osv.

Og jeg er ikke sånn veldig lei meg og frustrert altså, men litt blir det jo. I fjor løste jeg joggekoden og var veldig fornøyd med det. Det gikk ca 2 måneder, så sa knærne mine stopp. Og så videre – dere har skjønt greia nå. Det betyr at jeg ikke kan planlegge å løpe et løp eller delta i andre konkurranser. Eller dvs. jeg kan jo det. Men jeg hater å bli skuffet og måtte bryte, derfor har jeg lagt meg på et nivå der jeg er klar over at jeg må bytte treningsformer innimellom og jeg liker å trene for treningsens skyld og trenger ikke ha mål for treningen utover at jeg vil holde meg i form.

Og til de som måtte lure – jeg går til fysioterapeut som er dyktig og får hjelp til å fikse det som kan fikses. Og jeg har lært ganske så mye om trening opp gjennom årene, så jeg vet hva jeg snakker om. Og det er ikke bare å spise mer laks så blir knærne bedre (siste der var råd fra PT på Sats…).

Det hjelper at jeg liker å trene. Jeg er glad for at jeg har kommet dit at jeg ikke må ha et løp eller annen konkurranse som motivasjon. Og variasjon i treningen er jo bare bra. Jeg tror flere hadde blitt fornøyd med egen trening om de senket ambisjonene litt. Jeg synes det er viktig at treningen og formen er et mål i seg selv. Men misforstå meg rett, det er kjempebra at mange virkelig motiveres av å skulle delta i et løp eller sykkeritt. Og dere er kjempeheldige som kan det. Jeg tror likevel flere har godt av å trene for treningens skyld og ikke minst variere treningsform mer.

Jeg tror mange skader blir langvarige fordi man tviholder på en treningsform som ikke er bra for den skaden. For meg er det viktigste å alltid kunne trene, derfor har jeg lært meg en drøss ulike treningsformer, jeg har alltid et annet alternativ jeg liker om jeg må bytte. Og kroppen min har det mye bedre på den måten.

Sunday bliss ved Østensjøvannet

Litt småsliten på en søndag. Travel jobbeuke og fuktig kveld i går gjør sitt med kroppen. Men ingenting klarner hodet som frisk høstluft og det er bare så utrolig digg å bo 3 minutter fra flotte Østensjøvannet.

Har blitt utrolig glad det vannet, har til og med meldt meg inn i Østensjøvannets venner. De som sørger for at dette området er så flott fortjener jammen den hundrelappen fra meg.

Nå er hodet klarere og jeg er klar for litt jobbing igjen. Webdagene er mindre enn to uker unna og da er jobbmengden ganske stor. Men veldig gøy å jobbe med da.

20120916-144858.jpg

2 dager i Brighton

Jeg har nettopp besøkt Brighton i England et par dager. En jobbtur til konferansen dConstruct (der så jeg forresten foredrag med James Burke, wow sier jeg bare!) med ca en halv dag ekstra til egentid. Jeg liker Brighton!

Den flotte strandlinjen, livet, folkene, maten, de hyggelige pubene og søte husene. Akkurat passé stor by, ca 2 timer fra London med buss. Jeg tok den direkte fra Heathrow. Jeg har da sett bilder fra Brighton før, men hadde faktisk ikke forventet at det var så koselig og fint.

Jeg har ikke så mange turistaktige anbefalinger, jeg konsentrerte meg mer om å være i byen enn turistattraksjoner. Anbefaler Line sin bloggpost om du vil ha mer av det. Jeg synes bare mest det var en fin koselig by. Jeg likte kafeene, butikkene i det Lanes, parken til Royal Pavillion, strandlinjen, maten, folket. Det er noe med engelskmenn. Og stemningen. Folk er glade i Brighton. Det hjalp sikkert at det var over 20 grader og sol på blå himmel 7. September. Men likevel.

Jeg klarer liksom ikke helt sette ord på hvorfor du bør reise hit. Det var bare bra liksom. Og for meg er det den følelsen jeg leter etter. Godfølelsen i en by. Du ser den kanskje i bildene mine:

20120909-094740.jpg

20120909-094814.jpg

20120909-094832.jpg

20120909-094853.jpg

20120909-094910.jpg

20120909-094925.jpg

20120909-094939.jpg

20120909-094957.jpg

20120909-095009.jpg

20120909-095022.jpg

20120909-095037.jpg

20120909-095104.jpg

20120909-095117.jpg

20120909-095126.jpg

20120909-095611.jpg

Det finnes nesten bare godværsdager

Nå tror du sikkert at dette innlegget skal handle om at det finnes bra og ikke så bra dager i livet og slikt. Men det skal faktisk handle om været. Og kanskje litt om livet da.

Jeg sitter på en restaurant i Brighton, spiser en nydelig lunsj. Er her i forbindelse med en konferanse. Det er 7. September og sola skinner, blir nesten litt solbrent, det er over 20 varmegrader. Og det slår meg – jeg er da alltid utrolig heldig med været.

Vel, ikke alltid. Men jeg er faktisk ikke helt med når alle snakker om de siste to sommerne som har hatt så dårlig vær, har regnet bort. Jeg har nesten bare hatt fint vær jeg. Og da snakker jeg fortsatt om været, ikke som en metafor for livet. I sommer opplevde jeg ca 3 feriedager med regn og kanskje 4-5 i fjor sommer. Og jeg hadde ferie hele juli begge årene.

Så jeg begynner å tenke over hvorfor jeg har vært så heldig. Og det slår meg at det kanskje er fordi jeg ikke bryr meg så fælt om hvilket vær det egentlig er. Jeg styrer ikke livet mitt etter yr.no (anbefaler svigerinne og kollega Monas bloggpost). Og det er ikke fordi jeg liker regnværsdager bedre enn soldager. Absolutt ikke, jeg vil helst ha sol, sol, sol!

Det er kanskje mer fordi jeg ikke planlegger ferien min etter hvilket vær jeg tror det er i Norge på det tidspunktet. Og det begynner jo også å bli litt naivt å tro at juli blir 30 solfylte dager. I år reiste jeg til Peru i juli. Det er vinter I Peru i juli og det betyr kaldt, men tørt. I Norge vil vi ha det varmt og vi drar til slike steder når det er sommer der og vinter hjemme. Ja, da er det varmt, men vått. Juli derimot var fint. Det var kaldt om kvelden, noen ganger veldig kaldt. Men om dagen opplevde vi ikke en sky på himmelen på to uker og sol, sol, sol!

Og så hadde jeg litt flaks, tilbragte 4 dager på Sunnmøre med nesten bare sol. I fjor sommer hadde jeg same type flaks, sol i Oslo da jeg var der (dårlig vær de dagene jeg skrudde møbler i den nye leiligheten) og flere dager med sol på Urke da jeg var der.

Poenget mitt er at ikke noe var planlagt etter været, jeg drar dit jeg vil når jeg vil og da er jeg også forberedt på all slags vær. Det same gjelder når jeg er hjemme i Oslo. Jeg sjekker yr, ja for jeg sjekker jo, jeg lever bare ikke etter det. Ser at det skal være sol i morgen og tenker fint,  da kan jeg jo dra på sykkeltur. Men jeg har samtidig plan B i hodet; serier på tv og bilderedigering, om yr tar feil. Dermed blir jeg ikke så skuffet. Og jeg tror det er det dette været egentlig handler om. Vi må slutte å lage så store forventninger og styre etter dem. Da er det så kort vei til skuffelse. Akkurat det gjelder forresten det meste, ikke bare været.

For det finnes nesten bare godværsdager, om man ser på ting med et litt mer positivt syn. Og har en plan B som er ganske fin den også.

Skøyenåsen – Mariholtet. Fin sykkeltur

Har funnet en perfekt sykkelløype rett utenfor døra mi. Turen går fra Østensjøvannet ved Skøyenåsen til Mariholtet. Hele turen (tur/retur) er på ca 2,1 mil og tar rundt 1.20-1.45 avhengig av formen.

Jeg starter altså ved Skøyenåsen, men du kan starte fra mange andre steder. De første 3-4 km opp til Skullerudstua er en fin oppvarming. Jeg velger å sykle mot Mariholtet ca fra Skullerudstua, men du kan også sykle opp ved Rustadsaga, jeg sykler den veien ned igjen.

Det er en god del bakker oppover så treningseffekten er god, men du trenger likevel ikke være i enormt god form for å klare det. Det veksler mellom bakker opp og ned og flate partier hele veien. Det kan være litt folksomt der i helgene, men veien er bred så det går stort sett greit. Det er grusvei hele veien.

Mariholtet sportsstue har servering og det er jo deilig med en liten pause med en kaffekopp.

20120902-150307.jpg

20120902-150335.jpg

20120902-150357.jpg

20120902-150413.jpg

20120902-150425.jpg

Ny reise booket, ro i sjelen

Når jeg først blir hektet på å reise, klarer jeg ikke roe meg før jeg har gjort noe med det. Noen ganger hjelper det med en liten jobbreise, denne gangen måtte det mer til.

Etter opplevelsene i Peru er jeg bare hekta på å se mer av verden. Jeg har brukt noen uker på å bestemme meg og landet etterhvert på Kambodsja. Jeg har hatt lyst til å reise dit siden min bror var der for noen år siden. Det er sjelden noens bilder og fortellinger fra et land inspirerer meg så mye, men historiene fra Kambodsja gjorde det.

Kambodsja er et land som har gjennomgått fryktelige ting etter Røde Khmers herjinger. Det er også et vakkert land og Angkor Wat tempelet gleder jeg meg virkelig til å se.

Jeg skal reise alene, men på tur med Gadventures også denne gangen. Turen starter i Ho Chi Minh City i Vietnam med blant annet en dags båttur langs Mekong Delta. Og ender i Bagkok. Så jeg får faktisk besøkt tre land jeg ikke har vært i før! 5 av de 9 dagene turen tar tilbringes i Kambodsja. 11 dager tilsammen (i desember/januar) skal jeg tilbringe i Asia. Gleder meg!

(bildet er fra Angkor Wat og lånt fra Gadventures sin reisebeskrivelse)

20120901-190406.jpg

tweets

"Courage is not the absence of fear but the awareness that something else is more important"