Har noen ansvar for å beskytte mennesker ”mot seg selv” i sosiale medier?

I dag har jeg holdt kurs sammen med Vidar Haagensen om sosiale medier. Kurset var for organisasjoner som jobber for funksjonshemmede og om deres bruk av sosiale medier. Utgangspunktet vårt var at mange av disse organisasjonene i liten grad bruker sosiale medier i dag og vi ønsket å formidle nytten av sosiale medier basert på egne erfaringer. Tusen hjertelig takk til Beate Sørum, Marte Oppedal Vale, Ingeborg Volan, Fredrik Eide Nilsen og Ove Helset som bidro til å gjøre kurset relevant og nyttig for tilhørerne! Du kan også lese om kurset her

Det var rundt 40 mennesker fra 18 forskjellige organisasjoner på kurset (de fleste ansatte, noen tillitvalgte) og mange diskusjoner kom opp. En av de jeg ser som mest relevant er vårt eller skal jeg si noens ansvar for å beskytte mennesker mot seg selv i sosiale medier. Med dette mener jeg at mange, både folk med og uten ulike funksjonshemminger eller sykdommer, utleverer veldig mye om seg selv og noen ganger så mye at det går over en grense for hva man bør fortelle om i offentligheten. For sosiale medier er offentligheten i stor grad. Det finnes mange eksempler på blogger, tvitringer og ytringer på facebook osv. der det er helt tydelig at denne personen har gått for langt i å fortelle om personlige og private erfaringer og disse ytringene kan få negative tilbakespill for denne personen ved senere anledninger.

Diskusjonen som kom opp handlet om hvorvidt organisasjonene har et ansvar for å gi noen av disse som går litt for langt en tilbakemelding på nettopp det. Spesielt gjaldt dette slike typer ytringer på en organisasjons facebookside. Selv er jeg veldig usikker og tror noen ville oppfatte det som et slags overgrep om de fikk en melding fra en organisasjon (eller en ansatt i en organisasjon) om noe slikt. Andre igjen ville nok satt pris på det. Men kan vi si at en organisasjon har et ansvar her? Man kan selvsagt oppfordre de som skriver på siden til å ikke være for private/personlige, men noen ganger kan slike personlige ytringer være både relevant og aktuelt. Balansegangen her er veldig vanskelig. Selv skal jeg ikke mene så mye om organisasjonenes ansvar her, men vil gjerne høre om du har en mening.

Et like relevant spørsmål for meg er om vi som medmennesker for eksempel på twitter har et slags ansvar for å si fra om vi mener noen ytrer seg utover det som er bra for egen person. Det ville nok gått langt før jeg gjorde det for egen del, men jeg vet også om noen som gjør det. Har vi som aktive brukere av sosiale medier, vi som i stor grad danner grunnlaget og skaper diskusjon ett ansvar? Vi er med på å lage en plattform, vi er med på å danne nettverk, er vi da ansvarlige for også å hjelpe de som ikke skjønner de sosiale kodene i dette nettverket? Vi er flinke til å fortelle folk hvordan VI mener sosiale medier skal brukes. Har vi da også et ansvar for å beskytte mennesker mot seg selv i det samme mediet?

4 responses to “Har noen ansvar for å beskytte mennesker ”mot seg selv” i sosiale medier?

  1. Hei!
    Så flott at dere fortsatte diskusjonen om ansvar for andres ytringer. Bakgrunnen for at jeg tok opp dette temaet, er at vi (Kreftforeningen) ser at mange kommer med svært personlige ytringer på vår Facebookside. Det er utrolig viktig å være bevisst disse og ha gode diskusjoner for hvordan man vil håndtere det.

    Rent juridisk sett tror jeg ikke man har noe ansvar for å beskytte andre mot seg selv. Derimot har vi i aller høyeste grad et moralsk ansvar mener jeg. Vi vet hvordan slike medier kan skape en falsk følelse av intimitet, av å snakke i en «gjeng» med likesinnede, og vi vet at mennesker i krise gjerne får litt skylapper for alt utenfor sin egen situasjon. Da er det vår jobb å være den som passer litt på – for i realiteten snakker du ikke i en liten gjeng likesinnede, du legger ut svært personlige opplysninger til almenn beskuelse. Hvem av oss har ikke i en opphetet debatt, eller festlig ordskifte sagt ting vi ville angret på om vi senere ble konfrontert med dem? Hvem av oss har ikke delt litt mer enn vi skulle ønske vi hadde gjort i en personlig samtale? Disse mekanismene inntrer også i sosiale medier. Jeg mener nok ikke at vi har et _ansvar_ som sådant. Men vi må i aller høyeste grad være klar over problemstillingen.

    Jeg ville nok aldri anbefalt å gi beskjed om at «nå er du for personlig», jeg tror – som du – at det vil oppleves som et overgrep. Vi kan ikke ta stilling til hvor bevisst vedkommende er på sitt innlegg. Men vi kan ta ansvar for å forsøke å skape en kultur som minsker problemet. Vi kan «oppdra» gjennom våre svar og kommentarer. Vi svarer f.eks. ikke på spørsmål som omhandler tredjeperson i våre åpne fora (fordi tredjeperson ikke nødvendigvis ønsker at svaret skal ligge åpent) – da svarer vi nettopp det; dette kan vi ikke svare på fordi det beører tredjeperson etc etc men du er velkommen til å kontakte oss «privat». På sikt vil da folk ikke stille spørsmål som omhandler tredjeperson.

    Uansett hva man velger å gjøre her, er det i hvert fall viktig å være klar over problemstillingen, diskutere den og ta et bevisst valg på det!

    Forøvrig; takk for at jeg fikk komme og dele noen tanker – alltid gøy å snakke foran engasjerte mennesker:)

    • Sesilie Halland

      Tusen takk for godt svar Beate. Jeg er enig med deg i dette. Vi har ikke ansvar for å si fra i seg selv, men det er veldig viktig å være klar over problemstillingen, diskutere den og ha en eventuell «beredskap» dersom det skulle bli nødvendig å si fra en gang. Vi kan jo tenke oss tilfeller der noen går så langt at man må si fra eller slette et innlegg. Men i slike tilfeller vil likevel den menneskelige refleksen slå inn og det viktigste er å følge med og å være bevisst.

  2. Tusen takk for at du tar opp diskusjonen og at dere tok initiativ til seminaret idag. Jeg også har tatt opp noe av dette i min egen bloggpost om denne konferansen. http://www.movale.no/2010/02/17/seminar-om-bruk-av-sosiale-medier/#more-1615

    Jeg tror organisasjonene i stor grad kan ta «ansvar» ved å sette temaet på dagsorden. Dette kan gjøres ved feks å tilby kurs eller etablere trygge arenaer hvor man kan reflektere og lære litt om egne grenser. Organisasjonene kan også lage veiledninger til sine medlemmer.

    Et så viktig spørsmål er det alltid viktig at man tar opp før problemet oppstår. Det er ofte svært vanskelig å ta det opp når det først har skjedd!

    • Sesilie Halland

      Veldig enig med deg Marte. Som organisasjoner har vi helt klart et ansvar for å informere og synliggjøre problemstillingen, for hvem andre skal gjøre det?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

tweets

"Courage is not the absence of fear but the awareness that something else is more important"
%d bloggers like this: