Facebook: fra gruppe til side, fra +300 til +1600

Oppdatert 23.10.11: Siden jeg daglig får treff på dette blogginnlegget, som nå er over 1,5 år gammelt er det greit å legge til en liten kommentar. Eksemplene i posten handler om den gamle typen grupper som ikke er mulig å lage nå, så de er ikke så veldig aktuelle lenger. Men hvis du står ovenfor problemstillingen om du skal lage den type gruppe som finnes nå (sosiale grupper) eller side, er dette mine råd:
– skal du promotere en merkevare, en sak, en bedrift/organisasjon eller annet der det er viktig at flest mulig følger med og får med seg oppdateringene dine, bør du lage en side. På en side kan en person frivillig bli med og nyheter kommer i vedkommendes newsfeed. En side må er åpen, alle som ønsker kan like siden. 
– en gruppe passer bedre for en intern aktivitet. De passer for å organisere et eget nettverk, bedriftsidrettslaget på jobben eller kullet du studerer med. Medlemmer i en gruppe må inviteres inn og de må selv gå inn i gruppen for å få med seg ny informasjon. Gruppene kan være lukkede eller åpne. 

 

Mange lurer på om det er lurt eller nødvendig å endre en eventuell gruppe på facebook til en side (page). Jeg har to konkrete erfaringer med å gjøre dette og svaret mitt er uten tvil ja.

Jeg jobber i Norsk Revmatikerforbund som inntil oktober i høst hadde en gruppe på facebook. Denne hadde rundt 300 medlemmer og hadde lagt ute i over ett år. Jeg vurderte lenge risikoen ved å endre til side. For det er ikke mulig å ta med seg tilhengerne over (du kan altså ikke bare endre en gruppe til en side). Jeg var redd for at vi skulle miste de 300 som vi hadde brukt en del tid på å skaffe. Men jeg tok sjansen og sendte selvsagt melding til de 300 om endringen. Det tok knappe tre dager før vi hadde 300 tilhengere på siden og etter en uke hadde vi 500 – nå 3-4 mnd etterpå har siden 1600 tilhengere. I tillegg har vi en side med mye mer dialog enn det vi hadde i gruppen og dialog er det viktigste med vår facebookside.

Så hvorfor skjer dette? At det er nyere og dermed litt mer interessant er klart, men ikke svaret i seg selv. Jeg mener helt klart at svaret ligger i at meldinger på facebooksider postes i newsfeeden til folk – altså på den sida man ser når man logger på facebook. Ved å jevnlig kunne poste innlegg i newsfeeden sørger man for å holde på folks oppmerksomhet rundt siden. I en gruppe må man jo faktisk inn for å sjekke hva som skjer. Unntaket er at man kan sende meldinger til gruppens medlemmer i en gruppe, men mengder av slike meldinger oppfattes raskt som spam.

Spørsmålet er likevel – får man flere tilhengere ved å poste meldinger i newsfeed? Nei, ikke i seg selv, men jeg tror at ved å holde på folks oppmerksomhet ved å poste i newsfeeden er det også mer sannsynlig at tilhengerne igjen velger å dele innleggene med sine venner osv. Ergo – flere får høre om siden og flere blir tilhengere. Det må også legges til at vi ikke gjorde noe annet/mer for å markedsføre siden enn vi gjorde for å markedsføre gruppen.

Jeg hjalp nylig Treningsglede med den samme operasjonen. De hadde 100 medlemmer i sin gruppe og nå over 300 på sin nye side som ble laget for ca en mnd. siden.

Jeg vil gjerne nevne et par andre fordeler med en side også. For meg personlig er det veldig bra at jeg med en side kan poste meldinger og innlegg under sidens logo framfor med mitt eget navn og min personlige profil. Det gjør også at vi fremstår mer seriøst. Dialogen på siden vår har også blitt veldig mye større, rett og slett fordi folk ser innleggene umiddelbart og ikke må inn i en gruppe for å finne dem.

Mitt håp akkurat nå er at facebook ikke igjen endrer sidekriteriene sine eller andre kriterier slik at vi må gå opp veien på nytt.

P.s. med en side kan man også lage en egen adresse som facebook.com/revmatikerforbundet. Det går så vidt jeg vet ikke med en gruppe.

Har noen ansvar for å beskytte mennesker ”mot seg selv” i sosiale medier?

I dag har jeg holdt kurs sammen med Vidar Haagensen om sosiale medier. Kurset var for organisasjoner som jobber for funksjonshemmede og om deres bruk av sosiale medier. Utgangspunktet vårt var at mange av disse organisasjonene i liten grad bruker sosiale medier i dag og vi ønsket å formidle nytten av sosiale medier basert på egne erfaringer. Tusen hjertelig takk til Beate Sørum, Marte Oppedal Vale, Ingeborg Volan, Fredrik Eide Nilsen og Ove Helset som bidro til å gjøre kurset relevant og nyttig for tilhørerne! Du kan også lese om kurset her

Det var rundt 40 mennesker fra 18 forskjellige organisasjoner på kurset (de fleste ansatte, noen tillitvalgte) og mange diskusjoner kom opp. En av de jeg ser som mest relevant er vårt eller skal jeg si noens ansvar for å beskytte mennesker mot seg selv i sosiale medier. Med dette mener jeg at mange, både folk med og uten ulike funksjonshemminger eller sykdommer, utleverer veldig mye om seg selv og noen ganger så mye at det går over en grense for hva man bør fortelle om i offentligheten. For sosiale medier er offentligheten i stor grad. Det finnes mange eksempler på blogger, tvitringer og ytringer på facebook osv. der det er helt tydelig at denne personen har gått for langt i å fortelle om personlige og private erfaringer og disse ytringene kan få negative tilbakespill for denne personen ved senere anledninger.

Diskusjonen som kom opp handlet om hvorvidt organisasjonene har et ansvar for å gi noen av disse som går litt for langt en tilbakemelding på nettopp det. Spesielt gjaldt dette slike typer ytringer på en organisasjons facebookside. Selv er jeg veldig usikker og tror noen ville oppfatte det som et slags overgrep om de fikk en melding fra en organisasjon (eller en ansatt i en organisasjon) om noe slikt. Andre igjen ville nok satt pris på det. Men kan vi si at en organisasjon har et ansvar her? Man kan selvsagt oppfordre de som skriver på siden til å ikke være for private/personlige, men noen ganger kan slike personlige ytringer være både relevant og aktuelt. Balansegangen her er veldig vanskelig. Selv skal jeg ikke mene så mye om organisasjonenes ansvar her, men vil gjerne høre om du har en mening.

Et like relevant spørsmål for meg er om vi som medmennesker for eksempel på twitter har et slags ansvar for å si fra om vi mener noen ytrer seg utover det som er bra for egen person. Det ville nok gått langt før jeg gjorde det for egen del, men jeg vet også om noen som gjør det. Har vi som aktive brukere av sosiale medier, vi som i stor grad danner grunnlaget og skaper diskusjon ett ansvar? Vi er med på å lage en plattform, vi er med på å danne nettverk, er vi da ansvarlige for også å hjelpe de som ikke skjønner de sosiale kodene i dette nettverket? Vi er flinke til å fortelle folk hvordan VI mener sosiale medier skal brukes. Har vi da også et ansvar for å beskytte mennesker mot seg selv i det samme mediet?

Om å lære

Hva er egentlig læring? Hva må man lære for å være god til en viss jobb? Og hvordan lærer man best? Spørsmål det nok finnes mange svar på, men neppe et entydig. Jeg lurer på hvorfor det ikke er mer fokus på disse spørsmålene i skolen. Jeg kan ikke huske noen gang i min skoletid at vi snakket om å finne en måte å lære på eller diskuterte hvorfor man lærte og hva det betydde å lære. Etter min mening er dette grunnleggende i læring og noe man burde snakket om fra første dag på barneskolen.

Nysgjerrighet er grunnleggende for læring og det å skape nysgjerrighet er viktig og avgjørende. Men hva med å skape mer nysgjerrighet for pedagogikken, for det å tilegne seg kunnskap, for det å relatere kunnskapen til noe praktisk? Noen lærere er selvsagt flinkere til dette enn andre og det er nok mer fokus på selve læringsprosessen nå enn da jeg gikk på skolen. Men det er likevel prøver og pugging som måler hva man kan og ikke at eleven faktisk kan forklare hva han har tilegnet seg og hvordan.

Jeg har ikke jobbet mye i skolen, men litt og jeg har vært leder for skolefritidsordning i noen år så jeg har en viss erfaring med dette i praksis. En periode jobbet jeg med en gutt som hadde sterk ADHD. Han hadde i tillegg dysleksi. Gutten gikk i 5. klasse og kunne ikke lese en side i en barnebok en gang. Da jeg var hans «lærer» skjønte jeg raskt at de «vanlige» innlæringsmetodene ikke fungerte, han kunne ikke konsentrere seg og han skjønte ikke hvorfor han skulle lære ting. Ikke så rart, han gikk i 5. klasse og klarte seg etter egen mening fint. Jeg begynte derfor med å vise ham i praksis hvordan han kunne benytte ulike ferdigheter. Foreksempel skrev han e-post til en bekjent heller enn å gjøre vanlige skriveøvelser i en bok. Da skjønte han umiddelbart at dette med å skrive var kunnskap han hadde bruk for og synes at skriving fikk en konkret nytte. Han tilegnet seg kunnskap om hvorfor det var lurt å lære. 

Nå kan man kanskje si at de fleste barn mer intuitivt skjønner hvorfor man skal lære å lese og nytten av det. Det er likevel stor sjanse for at de ville skjønt det enda bedre om de hadde mer dialog med sine lærere om hvorfor og kunne se det hele i mer praktisk bruk. Igjen – mye er nok bedre nå. Men burde ikke dette være grunnleggende i skolen? At det å snakke om å lære nesten var mer viktig enn å tilegne seg kunnskap i seg selv?

Om å jobbe ute i Europa

Jeg har i noen år vært involvert i den europeiske revmatikerorganisasjonen EULAR (Europea League Against Rheumatism). Akkurat nå sitter jeg i styret for pasientdelen av organisasjonen. En stor bonus ved dette er at jeg får reise masse og oppleve spennende steder og spennende mennesker. En minst like stor bonus er at jeg bidrar til at land som ikke er i nærheten av Norge i forhold til organisasjonsliv eller det å ta vare på kronisk syke, får mulighet til å utvikle seg.

Vi har gjort en europeisk undersøkelse i forhold til revmatikerorganisasjoner og deres eksistens i Europa. De landene som hadde flest medlemmer, flest ansatte, hadde holdt på lengst og hadde mest aktivitet var ikke overraskende Norge, Sverige, Finnland og Danmark. Storbritania og Nederland er også dyktige. Mens foreksempel Belgia sin organisasjon har like stort budsjett om en av våre årlige aktiviteter. Jeg var nettopp i Malta – der har de hatt en revmatikerorganisasjon i to år nå. Og hadde 40 medlemmer. I Norge har Revmatikerforbundet eksistert i 60 år og har 40 000 medlemmer. Og ja, det er like mange revmatikere i andre land i Europa som i Norge. Det er faktisk 100 millioner mennesker med en revmatisk sykdom i Europa.

I de årene jeg har vært aktiv på europeisk nivå har man bygget opp mange organisasjoner i øst Europa og man har bygget opp World Arthritis Day (Verdens revmatikerdag) som er 12. oktober hvert år. Alt det som gjøres er utrolig viktig for mange – vi har foreksempel bidratt til at EU har prioritert revmatiske sykdommer innenfor forskningsområdet. Det er så bra å se at det vi gjør faktisk nytter – det er ikke bare dagelange møter på flotte destinasjoner.

Jeg har et nytt spennende prosjekt på gang for den europeiske organisasjonen. Jeg skal bygge opp en sosiale medier plattform for World Arthritis Day – slik at enda flere får vite om hva vi gjør og kan delta i våre aktiviteter. Det blir spennende! Det kan godt tenkes at jeg spør dere – mine gode venner i sosiale medier om råd på veien.

Å blogge eller ikke blogge

Før tenkte jeg ikke så mye på blogg. Jeg hadde vel faktisk en, men den ble det postet mest bilder på. Så kom twitter inn i min verden…

En twitterverden er på en måte ett helt hav av nye inntrykk. Blogger var ett av dem. Jeg ble inspirert av andre blogger, men samtidig så gjorde begrensingen på 140 tegn at jeg trengte en plass å mene mer på rett og slett. Alikevel tok det sin tid før jeg klarte å få bloggen helt på plass. Det ble mye skal skal ikke… Det er jo så mye jeg skal følge med på og oppdatere; twitter, facebook, linkedin, underskog – you name it. Men jeg kom likevel ikke unna at jeg trenger en blogg. Så her er den – klar til å fylles med prosjekter, tanker og meninger.

Det blir gøy å se hva den blir til etterhvert!

tweets

"Courage is not the absence of fear but the awareness that something else is more important"